Misjonsinteressen var veldig sterkt i menigheten helt fra den første
tiden.
Swaziland (Nå Eswatini) har i over 50 år vært hovedfeltet for menighetens misjonsarbeid.
DFEFs misjonsarbeid i Swaziland skriver seg tilbake til 1911, da
Thora og Peder Evenstad fra Vigeland reiste ut, og mange misjonærer
har gjennom årene tjenestegjort på feltet der.
I 1947 reiste Asbjørg Eie til Swaziland, utsendt fra vår menighet.
Hun ble syk like etter at hun kom til Swaziland, og fikk
leve mindre enn et år før Herren tok henne hjem.
Asbjørgs siste ord før hun døde var en bønn om at Gud måtte sende
noen i hennes sted til Swaziland, og det ble Ruth og Hilmar Kjær som skulle gå inn i hennes arbeid.
Hilmar vokste opp i Stavanger, og hadde gått på møter
i Ledaalsgt. 3. Han var kjent med menigheten her, da han flyttet til
Danmark som 14-åring. Han kom under M. K. Kleppes forkynnelse,
og var aktiv i menighetsarbeid i København. Der fant han sin Ruth, og
når de leste at Asbjørg Eie var død, forteller Hilmar, var det dette som
utløste deres kall til misjonstjeneste i Swaziland.
Menigheten i Ledaalsgt. 3 ble deres kontaktmenighet.
I Swaziland var det både forkynnervirksomhet og praktisk arbeid å
ta fatt på. De flyttet midlertidig inn på Edwaleni misjonsstasjon, men
etter en kort tid ble det Nzongomane som skulle bli deres hjem og
basen for deres virksomhet.
På Nzongomane var det bare ruiner etter Evenstads misjonsstasjon. Men de tok fatt på oppbygging av boliger, skolebygg og møtelokaler. Det er ikke få bygninger Hilmar har reist, sammen med sine nasjonale medarbeidere. Den prektige kirken på
Nzongomane, som rommer 500 mennesker, har sin egen forhistorie. Da det skulle legges tak på den egenartede bygningen, fikk Hilmar takkonstruksjonen i en drøm om natten. I januar 1996 ble realskolen på Nzongomane åpnet med 5 klasserom
+ lærerbolig. Her var det Ruth som fikk grunnrisset til utformingen i en visjon fra Herren.
Ruth drev sin lille helsestasjon hvor hun fikk lindre smertene og hjelpe mange som trengte til både medisiner og trøst. Hun drev også systue for kvinnene, hvor hun lærte dem å sy, og de produserte små souvenirer som ble solgt til inntekt for misjonen. I løpet av de over 50 årene i Swaziland har Ruth og Hilmar oppfostret over 120 barn, sørget for skolegang, videre utdannelse og gitt dem både et hjem, mat og klær. Det har etter hvert blitt til en stor “familie”, og en del av dem har nå ledende stillinger i samfunnet i Swaziland.
Ruth og Hilmar ble hedret med dronning Margrethes fortjenstmedalje for sitt virke i Swaziland.
|
